Shadowgate - En klassikker

Det er mange som har prøvd og det er mange som har feilet med å runde dette klassiske pek og klikk-spillet fra 1987. Mange barn har sittet i mange timer for å få has på den onde Warlock. Ja, det er det den onde trollmannen i dette spillet heter. "Warlock". Kanskje ikke det mest kreative navnet på en ond.. eh.. warlock, men det funka utmerket på meg da jeg var yngre og jaggu funker det fremdeles også. For de som ikke er inne i D&D-sjangeren eller ikke har studert sosialantropologi, kan jeg forklare at å kalle en ond heksetrollmann "Warlock" er omtrent det samme som å kalle katten sin for Pus eller hunden sin for Hund.. Nok om det!

Det som nå følger er min opplevelse med NES-versjonen av dette spillet fra 1989, men det er nesten likt originalen til Macen.

Shadowgate følger den samme oppskriften som mange andre eventyrspill på denne tiden, man ser alt i førsteperson og man skal løse oppgaver ved å plukke opp ting og ikke dø. Jamfør med Ultima-serien.



Spillmessig er dette med andre ord noe vi har sett før. Men dette spillet har noe som mange andre spill ikke har, nemlig en god stemning og dette kommer først og fremst fra det oppsiktsvekkende gode måten man bruker musikken på, den er stemningsfull og klarer å skape et ubehag som få spill på NES klarer å matche. Følelsen av å spille Shadowgate kan på mange måter sammenlignes med den følelsen man sitter med når man spiller Resident Evil. Man har hele tiden en angst for at noe skal komme sprettende frem og ta livet av deg. Jeg kan ærlig innrømme at jeg fremdeles er litt redd, selv etter å ha spillt gjennom spillet sikkert 20 ganger.

Og her kommer en litt festlig ting med dette spillet. Det er bare en måte å runde det på, og når man først har gjort det, tar en normal gjennomgang av spillet en halvtimes tid. Da jeg spilte dette spillet på begynnelsen av 90-tallet tok det flere år før jeg klarte hele greia, selv om det var mulig å save, og selv om det sto plenty med hits i Nintendomagasinet og selv om det gikk ann å ringe Nintendos hinttelefon.



Spillets struktur:
Rett fram førsteperson point'n click-spill med meget høy trial and error-faktor. Det er nemlig ganske absurde hint man får mens man spiller og hvis man ikke leser nøye, er det ikke lenge før man blir oppløst i syrevann, brenner opp eller blir forhekset av ett eller annet som gjemmer seg i kriker og kroker. Her gjelder det å bruke hodet, og selv det hjelper ikke, for det er nemlig noen ting i dette spillet som ikke henger på greip når det kommer til rasjonell tankegang. Jeg snakker ikke om typen drepe zombiepirater med ingefærøl slik man gjør i Monkey Island, neida. I Shadowgate er det nemlig slik at hvis man går inn dører til feil tid, så dør man. Og du kan banne på at det ikke er noen indikator noe sted i spillet som sier når man skal gå inn disse dører og når man ikke skal det. En annen litt småirriterende ting med Shadowgate er at man må plukke opp alle faklene man kan se, fordi det er uhyre viktig at denne ikke slokker. For gjør den det så dør man. Og man får også en flott beskrivelse på hvordan man stumler rundt i mørket noen minutter før Warlock får has på deg på en eller annen måte!

Så liker du spill der man dreper fagre jomruer med piler, har en konstant har en frykt for at fakkelen din skal brenne ut eller bare liker tanken på å skrike "Død over filisterene" mens man bruker steinslynger. Så er dette spillet for deg!

Se også: Deja Vu for NES