Indiana Jones - Fate of Atlantis

Som sikkert mange har fått med seg er det en stund siden jeg sist satte meg ned og blogget. Dette er fordi livet mitt for tiden består av å vente på varmere tider. Sommeren nærmer seg og snøen laver ned! Klart for enda et spill man kan kose seg med inne. Jeg skal nå ta for meg: Indiana Jones - Fate of Atlantis (FoA)!

Som ingen sikkert har fått med seg følger dette spillet med i utgivelsen av et nytt Indy-spill på Wii jeg ikke gidder å sjekke hva heter, fordi det er ubetydelig i denne sammenhengen. Det jeg vil prate om her er en gammel klassikker som tar alderdommen pent. Jeg måtte plukke det frem igjen før jeg skrev dette og det viser seg at det kanskje er enda tøffere i dag enn det det var.


FoA er bygget på den velkjente SCUMM-motoren til Lucas Arts og er dermed et grafisk point-and-click eventyrspill. I samme stil som Monkey Island, Day of the tentacle, Zak MacKranken osv, kjennere vet hva jeg snakker om og de som ikke vet det. Look it up!

Vi starter spillet i ekte Indiana Jones-stil der Indy jakter på en skatt og det hele utvikler seg til å bli ganske hysterisk etterhvert. Ettersom spillert går fremover slår Indy seg mer og mer og det hele ender i kjelleren på det historiske museet i Boston der Indiana Jones er ansatt som foreleser. Indy hooker dermed opp med en ung dame som heter Sophia Hapgood (Treepwood?!) som jobber som akiologiforeleser og de bestemmer seg for å lete etter Atlantis, og dermed begynner moroa!

Spillet er delt opp i tre deler; The Wits path, The Fists path og The Team path. Der den ene går på å bruke hjernen og snakke seg gjennom trøbbel, deretter er det Fists, og som navnet tilsier har man en litt mer direkte tilnærmingsmåte til oppgavene og til sist Team, der man må samarbeide med frøken Hapgood om å løse oppgavene. Jeg personlig er like glad i alle og jeg har selvfølgelig runna spillet i alle modusene! Uansett hvilken av dem man velger kan man banne på tre ting: 1. At det er en del nazier som lurer i buskene, 2. Betydningen av en dialog når det kommer til filosofer (dette slo meg først etter at jeg hadde tatt ex.phil) og 3. at det er jævla vanskelig å runne dette forbanna spillet og man til tider river seg hardt i håret og skrur av for å åpne det månedsvis senere og oppleve at det er like forbanna vanskelig. Lucas Arts er ikke kjent for å ha enkle og sansynlige oppgaver, men i dette spillet har dem virkelig tatt løpefart. Heia! Skal man ha noe lettere så plukker man opp Day of the Tentacle.

Ellers så har spillet de samme gamle spoofene på andre Lucas-spill og humoren er gjenkjennelig for dem som har spilt de andre andre spillene i Scummserien. Musikken i spillet er selvfølgelig MIDI-basert og dermed tøff og på CD-utgaven får man også hele spillet med voice acting. Jeg har spillt begge og jeg må innrømme at skuespillerene faktisk ikke er så dårlige som mange andre i sjangeren, men jeg syntes det er mest sjarmerende å spille slike spill uten dialog (minus Sam & Max, der dialogen er fantastisk.. og kanskje litt TotT..). Spillet ble i sin tid sluppet på, hold deg fast! _18_ floppyer, noe som gjorde at spillet egnet seg dårlig for dem som var så heldige og hadde kjøpt det på Amiga 500-maskinen uten harddisk. For oss med PC var dette aldri noe problem! Vi fikk seinere svi da Access slapp "Under a Killing Moon" på CD. var vel 5 stk eller.no og de hadde en loadetid fra helvete! Da var Amigaen uansett begravt og død. Slik den er den dag i dag, selv om entusiastene henger fast på den fremdeles.. Ta dere sammen!

Avslutter med å si: All hail Nur-Ab-Sal!

Spillet kan lastes ned å shady hjemmesider og spilles av med ScummVM :)